Mestringsmedisin og helse

Min egen helsereise

Jeg har alltid vært interessert i å forstå sammenhenger når det gjelder natur, helse, trening og kosthold, og repertoaret har etter hvert blitt stort. Til tross for denne interessen har jeg slitt med utmattelse og dårlig helse i hele mitt voksne liv, helt til jeg gikk i veggen så det smalt i slutten av 2023. Omtrent samtidig med at jeg fylte 50 ble jeg langtidssykmeldt. Da hadde jeg studert Enhetsterapi Mestringsmedisin i et år og hadde lært såpass at jeg begynte å kjenne etter hvordan jeg egentlig hadde det, og skjønte at det ikke gikk lenger. I løpet av det året jeg var sykmeldt, endte jeg opp med å si opp jobben min som pedagog i barnehage og bestemte meg for å jobbe med mestringsmedisin, fordi jeg hadde opplevd en total livsendring etter at jeg startet å studere hos Audun Myskja på Senter for Livshjelp. Jeg fant, for første gang i livet, en voldsom drivkraft og mening, da jeg skjønte at jeg kunne få lov til å bruke mine mest grunnleggende ressurser til å hjelpe andre å finne veien til bedre livsmestring og helse. For en gave å få jobbe med det som gir meg mest mening og som jeg tidligere følte at jeg måtte undertrykke for å prioritere andre og "viktigere" ting.

Før jeg ble sykmeldt dreide livet seg primært om å krabbe meg på jobb i en 60% stilling, mens fritiden stort sett gikk til å lade nok til å komme meg tilbake på jobb neste arbeidsdag. Jeg hadde muskel-og leddsmerter over alt, store søvnproblemer, hjernetåke og minimalt med energi. Tiden med familien dreide seg i stor grad om at jeg var for sliten til å orke noe som helst. Når jeg klarte å trene brukte jeg en uke på å restituere etterpå, nesten uansett hvor forsiktig jeg var. Jeg hadde skader over alt, uten at det var noen fornuftig grunn til det. Et dårlig utgangspunkt for å holde seg i form og det ble stadig verre. Jeg slet med mageproblemer, ulike intoleranser og hadde veldig dårlig næringsopptak, som innimellom førte til heftige mangler på vitaminer som D og b12. Jeg hadde store plager med blødninger og menssmerter, 7 tidlige spontanaborter, og fikk til slutt fjernet en livmor full av myomer i 2009, som løste noen problemer og skapte noen nye, ved at operasjonen etterlot et dypt arr i en sentral del av bindevevet. Dette var nok også med på å gjøre utmattelsessymptomene verre, fordi det stoppet opp sirkulasjonen i et område som er sentralt for livsenergi, kreativitet og drivkraft. I hvert fall hvis man tar utgangspunkt i energistrømmer. Arret kuttet over konsepsjonsmeridianen, den ene av de to midtlinjemeridianene som forsyner alle de andre meridianene med energi, rett under energipunktet dantien (eller Hara chakra).

Den siste lille steinen som ble med på å velte lasset var nok at hormonsystemet ble filleristet i forbindelse med overgangsalder. Ikke at det fungerte så fantastisk tidligere, men overgangsplagene var i en klasse for seg. Jeg følte meg nærmest som en levende død. 

Problemene startet nok allerede i barndommen, med høyt stress og problemer med å forstå og bli forstått av dem rundt meg. Etter hvert ble jeg bedre til å kommunisere, men det sosiale stresset og følelsen av å ikke være bra nok fulgte meg videre. Da jeg var 18 fikk jeg kyssesyken og ble sengeliggende i mange uker. Etter det kom jeg aldri ordentlig til hektene og strevde i flere tiår med alt for lite energi til å mestre livet.

Jeg hadde nærmest en besettelse om å forstå hva som bygger helse og brukte mye av det jeg hadde av overskudd på å lære mest mulig om alt som kunne være relevant. Interessen for naturlige veier til god helse startet allerede tidlig i ungdomstiden, bl.a. var jeg fascinert av fenomener som urtemedisin og akupunkturmeridianer allerede da. Interessen ble ikke mindre av alle helseproblemene som etter hvert fulgte meg, uten at leger og behandlere hadde noen løsning på det meste som plaget meg. I følge blodprøver og tester var jeg stort sett uforskammet frisk, og det var ingen ting som kunne forklare alle plagene jeg hadde. Jeg testet ut et arsenal av ulike tilnærminger til kosthold og tilskudd, trening som yoga, turn, SATS og etter hvert CrossFit, og aktiviteter som meditasjon, akupressur, og ulike former for biohacking. Mye av det jeg gjorde ga kortsiktige forbedringer, men ingen ting løste det største problemet, som viste seg å være et nervesystem låst i stress.

Da jeg omsider begynte å skjønne hvordan jeg kunne regulere det autonome nervesytemet mitt, begynte ting endelig å snu. Riktig nok ble det verre før det ble bedre, for når man har tatt seg sammen så lenge at det ikke er noen reserver igjen, er det ganske ubehagelig å begynne å kjenne etter hvordan det står til. Da jeg omsider ble sykmeldt klarte jeg ingen ting. Jeg lå på sofaen og skalv i et par uker med treningspuls, tjukk hjernetåke og et tankekjør uten like, før det var mulig å gradvis komme i gang med tiltak. Jeg startet med å reise meg opp fra sofaen og fjære litt på tærne, for å få i gang litt sirkulasjon før jeg la meg ned igjen. Etter hvert kunne jeg komme meg ut av døra, så rundt kvartalet, og etter et par måneder, ut i skogen på litt lengre turer. Jeg fikk etter hvert bedre tilgang til hjernen og kunne i større grad meditere og fokusere, bruke traumeteknikker som EFT og de andre verktøyene fra mestringsmedisinen, og gradvis komme meg tilbake på trening. CrossFit'en ble etter hvert en viktig sosial arena, selv om jeg ikke orket så mye trening. Den største utfordringen var å finne balansen mellom for mye og for lite aktivitet, før nervesystemet etter hvert begynte å bli mer robust. Både for mye og for lite førte til utmattelse. 

I dag trener jeg CrossFit minst tre dager i uka, beveger meg hver dag, f.eks. turer i skogen med hundene, mobilitet og tibetanske riter, går barbeint og får rikelig med sol så langt det er mulig, forsøker å meditere daglig, danser litt, synger litt, lærer noe nytt hver dag og elsker jobben min og livet mitt. Jeg føler meg utrolig heldig som får lov til å oppleve et liv med så mye mening. Kontrasten er helt enorm til livet jeg levde før, der jeg bare forsøkte å overleve, selv om rammebetingelsene er de samme.